Engegårdkvartetten imponerer igjen. Stort.

Fremragende musisering.

I fjor suste Engegårdkvartetten inn på markedet med cd-en «String Quartets», med verker av Haydn, Solberg og Grieg. En ypperlig innspilling som nesten tok pusten fra tilhøreren. Nå er ny cd på banen, og spørsmålet er: Kan kvartetten gjenta suksessen? Etter å ha lyttet grundig gjennom, er undertegnede ikke i tvil.

Musikernes høye kvalitet er udiskutabel. De står fortreffelig til hverandre og kan bryne seg på hva som helst av musikalske ut- fordringer.

Beethovens Strykekvartett i Ess dur, op 74 er først ut; breddfull av fargeprakt, pulserende var- me og nærhet. Verket har fått til- navnet «Harpe» på grunn av de mange pizzicati som særlig fram- kommer i førstesatsen, og verkets fire satser følger tradisjonell opp- bygging i wienerklassisismen.

Andresatsen er ytterst følsom og uttrykksfull, mens finalen bo- bler over av lekende, spennende kontrapunkt og briljant spenstighet. 

At Arne Nordheim er representert med sin første strykekvartett (1956), hever absolutt under- tegnedes interesse for denne cd-en. Etter en intens oppstart der særlig celloen er toneangi- vende i et moderat dissone- rende og særdeles spenstig to- nespråk. Nordheim lar de en- kelte instrumenter virknings- fullt «avløse» hverandre. Siste del (epitaffio/gravskrift) viser hans betydelige sans for klang- blokker som flyter til og fra.

En svært temperamentsfull Bela Bartok avslutter denne cd- en. Førstesatsen i hans stryke- kvartett nr. 3 er drivende dissonantisk og svært kraftfull, noe som får musikerne til virkelig å strekke seg.-

Presist og vakkert former Engegårdkvartetten dette ver- ket, som tross sin korte spilletid (vel kvarteret) vil bli stående som et flott eksempel på unga- rerens medrivende musikk fra midt på 1920-tallet.

Harstad Tidende 7. september 2010
Ola Bruun